Døden, skal vi danse?
Omtaler:
-
Memento mori
Per Fugelli bød opp til dans med døden, og Norges befolkning gikk mann av huse. Døden, skal vi danse? har gjort det mulig for oss å få innblikk i de sykes rike, et rike som tegnes som fullt av beinhard realisme, men samtidig håp, skriver Anne Kveim Lie.
Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler Per Fugelli sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner.
Jeg er på en spennende oppdagelsesreise og gjør funn som kan skape nysgjerrighet og være lærestykker for flere enn meg. Jeg har alltid vært glad i å grave der jeg står. Jeg har gravd som forsker på Værøy og Røst og i Sameland, etter helse i den norske folkesjelen, etter moralsk gull i Velferdsstaten, etter helsens kilde i Kalahariørkenen. Nå vil jeg grave der jeg ligger på sykeleie og kanskje på kirkegården.
Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå: På rom 501, i cellegiftstolen, i MR-maskinen, i gynekologisk leie med kikkert i rompa. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden."
Det er en ny side ved Per Fugelli leseren møter denne gang. Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler han sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner. Dypest sett handler det om hvordan både mennesket og samfunnet kan tjene på et ærligere samliv med døden.
"Det er ikke lett å si hvordan sykefraværstallene hadde utviklet seg hvis Per Fugelli på mirakuløst vis hadde maktet å være fastlege for oss alle. Jeg tipper at de først hadde steget til himmels, men at de så hadde falt. Først ned på det nivået vi har vent oss til som normalt, og så, sakte, men sikkert sunket til det halve." (Stein Aabø i Dagbladet i anledning tildelingen av Karl Evangprisen 2010 til Per Fugelli)
Jeg er på en spennende oppdagelsesreise og gjør funn som kan skape nysgjerrighet og være lærestykker for flere enn meg. Jeg har alltid vært glad i å grave der jeg står. Jeg har gravd som forsker på Værøy og Røst og i Sameland, etter helse i den norske folkesjelen, etter moralsk gull i Velferdsstaten, etter helsens kilde i Kalahariørkenen. Nå vil jeg grave der jeg ligger på sykeleie og kanskje på kirkegården.
Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå: På rom 501, i cellegiftstolen, i MR-maskinen, i gynekologisk leie med kikkert i rompa. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden."
Det er en ny side ved Per Fugelli leseren møter denne gang. Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler han sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner. Dypest sett handler det om hvordan både mennesket og samfunnet kan tjene på et ærligere samliv med døden.
"Det er ikke lett å si hvordan sykefraværstallene hadde utviklet seg hvis Per Fugelli på mirakuløst vis hadde maktet å være fastlege for oss alle. Jeg tipper at de først hadde steget til himmels, men at de så hadde falt. Først ned på det nivået vi har vent oss til som normalt, og så, sakte, men sikkert sunket til det halve." (Stein Aabø i Dagbladet i anledning tildelingen av Karl Evangprisen 2010 til Per Fugelli)
Detailed information
- Pages: 256
- Language: Norwegian
- ISBN: 9788215009070
- Publication date: 03.09.2010
- Book group: 223
Per Fugelli
Per Fugelli (1943-2017) var professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Som folkeopplyser og debattant gjennom flere tiår har han i særlig grad vært et talerør for svake gruppers situasjon og synspunkter. Han har lagt vekt på å identifisere krefter, både i og utenfor helsetjenesten, som kan true befolkningens helse og velferd. I forskning, undervisning og formidling har han vært opptatt av hvordan fordeling av makt og goder påvirker menneskenes helse. Det dreier seg ikke bare om makt og goder i økonomisk forstand, men også om å skape og dele verdier som trygghet, verdighet og frihet. Med bøkene «Rød resept, «0-visjonen», «Nokpunktet» og «Døden, skal vi danse?» har han bidratt til refleksjon om forutsetninger som fremmer folkehelsen.
More about the author